” Is the countryside becoming avant garde? Is there a recent trend among young urban artists that reflects renewed curiosity and creativity inspired by our relationship with nature?”
Kurator Inger Lena Gåsemyr viser til et fenomen jeg mener å skimte og
som jeg, som ung urban kunstner som jobber i periferien, kan identifisere
meg med. Jeg driver kunstprosjektet Luftskipet. Dette er en mobil, oppblåsbar arena som skal oppsøke forskjellige steder i Sund, Fjell og Øygarden kommuner, og som møter publikum der de er. Prosjektet mitt handler om å gå i dialog med et lokalsamfunn og/eller tankene omkring stedet, for eksempel et kulturminne eller en plan for regional utvikling. Utover å forholde seg til problemstillinger i selve verket, etableres det dialog med omgivelsene og de mennesker som er i interaksjon med stedet.
Noe av hensikten med mitt prosjekt er å sammenstille situasjoner og eksistenssfærer som oppfattes som ulike, som for eksempel det å bringe fortid, nåtid og fremtid sammen i lesbare bilder. Det ønskede effektmålet, som det så fint heter, er å kommunisere hva kunst kan være, hva kunst kan formidle og åpne opp for alternative måter å se ting på. Kommunene jeg arbeider for har tatt innover seg at bærekraftig utvikling avhenger av større
helhetsforståelse i samfunnet, bedre innsikt i sammenhenger og at veien til økt forståelse går gjennom demokratiske og kommunikative tiltak.
Både i politiske, miljømessige og mellommenneskelige sammenhenger er relasjonell og temporær kunst svært interessant. Tendensen som skisseres i Eksentrum føler jeg blant annet ligger i kunstnernes ønske om å synliggjøre hvilken rolle samtidskunsten kan ha i våre liv og hvor sterk formidlingsevne kunsten innehar. Kunstfeltet gjennomgår nå en slags metamorfose, og i Norge er det ikke lenge siden den startet. I 1994 gikk jeg på kunstskolen i Bergen og laget en installasjon av hvite kuber som jeg projiserte (den gang via lysbildeapparat) bilder av naturen på. Installasjonen ble ikke sett på som kunst da verket ikke eksisterte i mørket. Uten strøm intet verk. Intet verk ingen kunst. Utvidelsen av kunstfeltet, og ikke minst måten vi ser kunst på i dag, er en naturlig og nødvendig utvikling. Når kunsten nå i stadig sterkere grad blir ledet inn mot ulike samfunnsprosjekt, blir det avgjørende å ivareta muligheten til å eksperimentere, slik at ikke kunstnerne begrenses av utenforliggende interesser og selger seg ut for tidlig i prosessen. Vi må levere mer enn det folk forventer. Vår kompetanse og energi er ettertraktet i disse dager. Da må vi tar vare på vår egen forskning og våre egenskaper som kunstnere, og ikke la oss styre av kulturdepartementet eller næringslivets behov. Det er dialogen mellom likeverdige parter med ulike ståsted, som river ned faste forestillinger og åpner for nyskaping og utvikling.
Kunsten har helt klart en egenskap til å fange opp behov, fremprovosere nye tanker og uten redsel teste ut sine ideer. Kunsten er også i stand til å forandre oppfatning av seg selv. Land Art-bevegelsen tok kunsten ut av gallerienes og institusjonenes penge- og maktstrukturer. Kunsten ble plassert i naturen og ut der folk levde livene sine. Når de kommersielle krefter har klart å verdisette bruk av kunsten til for eksempel å profilere et sted, en by eller en bedrift, da er kunstneren sitt fokus flyttet. Kunsten er i konstant bevegelse. Interessefokus flytter seg fra skulptur i landskap til handling i landskap; blikket rettes mer mot mennesket i kontekst og/eller natur i kontekst.
Det vil alltid være en diskusjon og en spenning mellom kunsten og resten av samfunnet. Motsetningene kan ligge i at staten og institusjonene har reelle behov for å fange og verdisette kunsten, mens kunsten har en evig trang til å unnslippe, til å utforske og finne ny mening.
Varseltrekanten som dukker opp når jeg ser den relasjonelle kunstens fremtid, er forventningene om at kunsten skal ha en nyttefunksjon. Vi må ikke komme i en situasjon der vi som kunstnere er blitt så integrert i oppgaver og miljøer, at det blir langt mellom nyskapende og provokative handlinger/verk.
Varierende kunstuttrykk er essensielt for kunstens overlevelse. Bredden i kunstuttrykkene vil kunne ivareta kunsten; kunst som tankespill, kunst som lek, intellektuelle prosesser, kunst som formidler av det sublime etc. Jeg ønsker ikke å bli del av en uniformering, slik det på mange måter har skjedd innen moderne design og arkitektur. Selv om folk blir tiltrukket av nye retninger og har de beste intensjoner er det viktig å være våken og bevare
mangfold og bredde.
Når det er sagt, er jeg av den oppfatning at frykten for å miste retten til fri kunstutfoldelse, gjør oss konservative.
Men la meg vende tilbake til tankegangen rundt hva vi oppfatter som sentrum. Kabuso er på mange måter en manifestasjon og et eksempel på en ny måte å tenke. Det å plassere en ambisiøs institusjon som Kabuso på et sted som Øystese, ser jeg ikke kun som resultat av politikk: kunsten ut til folket. Jeg vil våge å påstå at vi også ser en forflytning av definisjonsmakten; hva er periferi og hva er sentrum. I den globaliserte verden er det mer og mer den enkelte som bestemmer hvor sentrum ligger. Vi zapper, sampler, surfer og finner vår inspirasjon og kunnskap fra flere fagfelt/miljøer nasjonalt og internasjonalt.
”The countryside” blir for mange en yndet arbeidsplass med sitt langsommere tempo, billigere boliger, muligheter for kontemplasjon/refleksjon osv. Dette er viktige faktorer for kunstneres mulighet til å drive kunst. ”The countryside” har en mer fri, modellérbar og åpen karakter som det kan være interessant å operere i. Her er det muligheter til å gjøre noe, bli sett og komme i dialog på en annen måte enn i byene. Aspekter ved den urbane virkelighet har lenge vært tema for kunstnerisk arbeid. Forskjellen ligger kanskje i tilnærmingen.
Når det gjelder kompetanse og balansen mellom det å forske og det å ha tette bånd til omverden, tror jeg at den voksende kuratorrollen kan være mellom-leddet som kan initiere gode og flere samarbeid mellom kunsten og det uten-forstående miljø. Kuratoren kan være den som leser situasjonen og finner det passende kunstnerskap. Hun kan være filteret som hjelper kunstneren til å fokusere på sitt prosjekt, og filteret som hjelper publikum til å se prosjektet i sammenheng/relasjon til omverdenen.
Når det gjelder den unge urbane kunstners søken mot naturen, så tror jeg det kan handle om naturens evne å nullstille. Naturen er kanskje et av de siste private rommene vi har igjen, et stilleropende eksistensielt rom. Jeg har flyttet fra by til by i mange år og sjonglert mellom kunstneriske utrykk i håp om å unngå å bli fanget. Etterhvert oppdaget jeg at det var det å stadig forflytte seg, gå inn og ut av ulike kunstfellesskap, som gjorde at jeg var fanget. Jeg ble den unge, urbane kunstnerklisjéen. Derfor tok jeg et grep for å fjerne meg fra det jeg normalt definerte som sentrum. Det er spennende og se hva som skjer når man fjerner seg fra det man kjenner, og i tillegg våger å definere sitt eget nye sentrum. Man kan også se det som et opprør, som en avstandstagen, en kritisk kommentar og et ønske om å ta makten tilbake.
Viktor E. Frankl ser på søken etter mening som en primær kraft i livet. Han sier: ” Vi må være på vakt mot tendensen til å se på verdier bare som utrykk for noe i mennesket selv. For logos eller ”mening” er ikke bare noe som fremgår av den menneskelige eksistens selv. Den er heller noe som møter vår eksistens. Hvis den mening som venter på å bli realisert av mennesket, i virkeligheten ikke var noe annet enn et utrykk for menneskets eget jeg, eller ikke noe mer enn en projeksjon av dets ønsketenkning, da ville den straks miste sin krevende og utfordrene karakter. Den ville ikke lenger kalle på et menneske og inspirere det”.
Jeg vil avslutningsvis vende tilbake til den mobile kunstarenaen Luftskipet, som på mange måter er en konkretisering av de tankene jeg har luftet her.
Luftskipet er et prosjekt som tar kunsten ut og rundt omkring i periferien.
Det er skal flytte seg for å bygge nye relasjoner mellom et nytt publikum og samtidskunsten. Det skal knytte nye, tankevekkende relasjoner mellom samtidskunsten og kulturminner. Det skal også være en formidlingsarena
mellom kunst og næringsliv og mellom aktører som per i dag kanskje ikke snakker sammen. Sist men ikke minst er Luftskipet en installasjon og et kunstprosjekt i seg selv; en severdighet i Sotra og Øygardens kystlandskap.
Kurator Inger Lena Gåsemyr viser til et fenomen jeg mener å skimte og
som jeg, som ung urban kunstner som jobber i periferien, kan identifisere
meg med. Jeg driver kunstprosjektet Luftskipet. Dette er en mobil, oppblåsbar arena som skal oppsøke forskjellige steder i Sund, Fjell og Øygarden kommuner, og som møter publikum der de er. Prosjektet mitt handler om å gå i dialog med et lokalsamfunn og/eller tankene omkring stedet, for eksempel et kulturminne eller en plan for regional utvikling. Utover å forholde seg til problemstillinger i selve verket, etableres det dialog med omgivelsene og de mennesker som er i interaksjon med stedet.
Noe av hensikten med mitt prosjekt er å sammenstille situasjoner og eksistenssfærer som oppfattes som ulike, som for eksempel det å bringe fortid, nåtid og fremtid sammen i lesbare bilder. Det ønskede effektmålet, som det så fint heter, er å kommunisere hva kunst kan være, hva kunst kan formidle og åpne opp for alternative måter å se ting på. Kommunene jeg arbeider for har tatt innover seg at bærekraftig utvikling avhenger av større
helhetsforståelse i samfunnet, bedre innsikt i sammenhenger og at veien til økt forståelse går gjennom demokratiske og kommunikative tiltak.
Både i politiske, miljømessige og mellommenneskelige sammenhenger er relasjonell og temporær kunst svært interessant. Tendensen som skisseres i Eksentrum føler jeg blant annet ligger i kunstnernes ønske om å synliggjøre hvilken rolle samtidskunsten kan ha i våre liv og hvor sterk formidlingsevne kunsten innehar. Kunstfeltet gjennomgår nå en slags metamorfose, og i Norge er det ikke lenge siden den startet. I 1994 gikk jeg på kunstskolen i Bergen og laget en installasjon av hvite kuber som jeg projiserte (den gang via lysbildeapparat) bilder av naturen på. Installasjonen ble ikke sett på som kunst da verket ikke eksisterte i mørket. Uten strøm intet verk. Intet verk ingen kunst. Utvidelsen av kunstfeltet, og ikke minst måten vi ser kunst på i dag, er en naturlig og nødvendig utvikling. Når kunsten nå i stadig sterkere grad blir ledet inn mot ulike samfunnsprosjekt, blir det avgjørende å ivareta muligheten til å eksperimentere, slik at ikke kunstnerne begrenses av utenforliggende interesser og selger seg ut for tidlig i prosessen. Vi må levere mer enn det folk forventer. Vår kompetanse og energi er ettertraktet i disse dager. Da må vi tar vare på vår egen forskning og våre egenskaper som kunstnere, og ikke la oss styre av kulturdepartementet eller næringslivets behov. Det er dialogen mellom likeverdige parter med ulike ståsted, som river ned faste forestillinger og åpner for nyskaping og utvikling.
Kunsten har helt klart en egenskap til å fange opp behov, fremprovosere nye tanker og uten redsel teste ut sine ideer. Kunsten er også i stand til å forandre oppfatning av seg selv. Land Art-bevegelsen tok kunsten ut av gallerienes og institusjonenes penge- og maktstrukturer. Kunsten ble plassert i naturen og ut der folk levde livene sine. Når de kommersielle krefter har klart å verdisette bruk av kunsten til for eksempel å profilere et sted, en by eller en bedrift, da er kunstneren sitt fokus flyttet. Kunsten er i konstant bevegelse. Interessefokus flytter seg fra skulptur i landskap til handling i landskap; blikket rettes mer mot mennesket i kontekst og/eller natur i kontekst.
Det vil alltid være en diskusjon og en spenning mellom kunsten og resten av samfunnet. Motsetningene kan ligge i at staten og institusjonene har reelle behov for å fange og verdisette kunsten, mens kunsten har en evig trang til å unnslippe, til å utforske og finne ny mening.
Varseltrekanten som dukker opp når jeg ser den relasjonelle kunstens fremtid, er forventningene om at kunsten skal ha en nyttefunksjon. Vi må ikke komme i en situasjon der vi som kunstnere er blitt så integrert i oppgaver og miljøer, at det blir langt mellom nyskapende og provokative handlinger/verk.
Varierende kunstuttrykk er essensielt for kunstens overlevelse. Bredden i kunstuttrykkene vil kunne ivareta kunsten; kunst som tankespill, kunst som lek, intellektuelle prosesser, kunst som formidler av det sublime etc. Jeg ønsker ikke å bli del av en uniformering, slik det på mange måter har skjedd innen moderne design og arkitektur. Selv om folk blir tiltrukket av nye retninger og har de beste intensjoner er det viktig å være våken og bevare
mangfold og bredde.
Når det er sagt, er jeg av den oppfatning at frykten for å miste retten til fri kunstutfoldelse, gjør oss konservative.
Men la meg vende tilbake til tankegangen rundt hva vi oppfatter som sentrum. Kabuso er på mange måter en manifestasjon og et eksempel på en ny måte å tenke. Det å plassere en ambisiøs institusjon som Kabuso på et sted som Øystese, ser jeg ikke kun som resultat av politikk: kunsten ut til folket. Jeg vil våge å påstå at vi også ser en forflytning av definisjonsmakten; hva er periferi og hva er sentrum. I den globaliserte verden er det mer og mer den enkelte som bestemmer hvor sentrum ligger. Vi zapper, sampler, surfer og finner vår inspirasjon og kunnskap fra flere fagfelt/miljøer nasjonalt og internasjonalt.
”The countryside” blir for mange en yndet arbeidsplass med sitt langsommere tempo, billigere boliger, muligheter for kontemplasjon/refleksjon osv. Dette er viktige faktorer for kunstneres mulighet til å drive kunst. ”The countryside” har en mer fri, modellérbar og åpen karakter som det kan være interessant å operere i. Her er det muligheter til å gjøre noe, bli sett og komme i dialog på en annen måte enn i byene. Aspekter ved den urbane virkelighet har lenge vært tema for kunstnerisk arbeid. Forskjellen ligger kanskje i tilnærmingen.
Når det gjelder kompetanse og balansen mellom det å forske og det å ha tette bånd til omverden, tror jeg at den voksende kuratorrollen kan være mellom-leddet som kan initiere gode og flere samarbeid mellom kunsten og det uten-forstående miljø. Kuratoren kan være den som leser situasjonen og finner det passende kunstnerskap. Hun kan være filteret som hjelper kunstneren til å fokusere på sitt prosjekt, og filteret som hjelper publikum til å se prosjektet i sammenheng/relasjon til omverdenen.
Når det gjelder den unge urbane kunstners søken mot naturen, så tror jeg det kan handle om naturens evne å nullstille. Naturen er kanskje et av de siste private rommene vi har igjen, et stilleropende eksistensielt rom. Jeg har flyttet fra by til by i mange år og sjonglert mellom kunstneriske utrykk i håp om å unngå å bli fanget. Etterhvert oppdaget jeg at det var det å stadig forflytte seg, gå inn og ut av ulike kunstfellesskap, som gjorde at jeg var fanget. Jeg ble den unge, urbane kunstnerklisjéen. Derfor tok jeg et grep for å fjerne meg fra det jeg normalt definerte som sentrum. Det er spennende og se hva som skjer når man fjerner seg fra det man kjenner, og i tillegg våger å definere sitt eget nye sentrum. Man kan også se det som et opprør, som en avstandstagen, en kritisk kommentar og et ønske om å ta makten tilbake.
Viktor E. Frankl ser på søken etter mening som en primær kraft i livet. Han sier: ” Vi må være på vakt mot tendensen til å se på verdier bare som utrykk for noe i mennesket selv. For logos eller ”mening” er ikke bare noe som fremgår av den menneskelige eksistens selv. Den er heller noe som møter vår eksistens. Hvis den mening som venter på å bli realisert av mennesket, i virkeligheten ikke var noe annet enn et utrykk for menneskets eget jeg, eller ikke noe mer enn en projeksjon av dets ønsketenkning, da ville den straks miste sin krevende og utfordrene karakter. Den ville ikke lenger kalle på et menneske og inspirere det”.
Jeg vil avslutningsvis vende tilbake til den mobile kunstarenaen Luftskipet, som på mange måter er en konkretisering av de tankene jeg har luftet her.
Luftskipet er et prosjekt som tar kunsten ut og rundt omkring i periferien.
Det er skal flytte seg for å bygge nye relasjoner mellom et nytt publikum og samtidskunsten. Det skal knytte nye, tankevekkende relasjoner mellom samtidskunsten og kulturminner. Det skal også være en formidlingsarena
mellom kunst og næringsliv og mellom aktører som per i dag kanskje ikke snakker sammen. Sist men ikke minst er Luftskipet en installasjon og et kunstprosjekt i seg selv; en severdighet i Sotra og Øygardens kystlandskap.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar